Beskyttelse mot skader og død for fugler i kontaktledningsanlegg

Fra Lærebøker i jernbaneteknikk
Sideversjon per 1. sep. 2021 kl. 11:32 av Fm (diskusjon | bidrag) (Tabell for tiltak.)
Hopp til navigering Hopp til søk

Problemer med at fugler dør i kraftledninger

Det er et generelt problem at fugler og dyr blir utsatt for elektrisk strømgjennomgang (elektrokusjon) i elektriske anlegg eller at de skades eller dør på grunn av kollisjon med elektriske ledere. Antallet fugler som drepes per år i kraftforsyningen er bare noe en har anslag for, men for alle mulige kunstige lufthindringer i verden er det estimert at oppimot 1 milliard fugler dør årlig på grunn av kollisjoner.[1] Det antas at problemet er størst på lavere spenningsnivåer, der avstanden mellom lederne, og mellom ledere og jordpotensial, er korte.[2] En anntar at kraftledninger forårsaker en bestandsreduksjon for fugleartene, uten at en har noen tall for dette. I Norge er det forskning som tyder på at hubro (Bubo bubo) er spesielt utsatt for død. Det er også dyrevernproblemer ved at kraftlinjene påfører fugler skade som kan føre til en lang og pinefull død.[3]

En rapport om temaet fra NINA (2011) deler spenningsnivåene for kraftledninger inn i tre «kraftledningskategorier» og karakteriserer farene slik (ikke komplett utdrag av tabell):[4]

Påvirkning på fugl for de forskjellige spenningsnivåene[4]
Innflytelse 220 – 24 kV 66 – 132 kV 220 – 420 kV
Fugledød - kollisjon Høy Høy Høy
Fugledød - elektrokusjon Høy Liten Liten
Bestandsreduksjon av rødlistede og jaktbare arter Middels Middels Middels
Strømbrudd Høy Middels Liten

Av denne tabellen kan en sannsynligvis sette jernbanens kl-anlegg inn i samme kategori som kraftledninger i spenningsnivå 220–24 kV. Dermed kan en slutte at det er høy fare både for fugledød på grunn av kollisjon og elektrokusjon, at rødlistede arter er middels utsatt og at strømbrudd har høy sannsynlighet for å skje. Rapporten gir imidlertid ingen indikasjon på hva de tre alvorlighetsgradene innebærer, men det antas at det kun gir en antydning om relativt konfliktnivå mellom de tre «kraftledningskategoriene». Generelt fører problemet til at populasjoner av utsatte sjeldne fugler reduseres og at det oppstår driftsforstyrrelser.[5] I Spania har forskere også indentifisert elektrokusjon av fugler som årsak til skogbrann.[2][3]

Med overgang til KL-anlegg med AT-system kan det være interessant å vurder om antallet drepte fugler og dyr i dag er høyt og om en økning eller reduksjon kan forventes. Det er også interessant å se på noen tiltak og gi anbefalinger om bruken.

Kollisjon med kraftlinjer

De artene som er mest utsatt for kollisjoner med kraftledninger, er typisk de med stor kroppsmasse i forhold til vingeareal, fordi disse er mindre manøvreringsdyktige. Eksempler på slike fugler i Norge er rikser, traner og hønsefugler, videre ender, svaner, gjess og noen vadere. Nattaktive fugler (ugler og nattravner) er mer utsatt for kollisjon, det samme gjelder arter som flyr raskt og deremd ikke så lett greier å manøvrere unna. Syn har også betydning, for eksempel vil fugler med godt dybdesyn ha stor blindsone og dermed være utsatt for kollisjon, eksempeler er rovfugler og ugler.[3]

Det er av stor betydning for kollisjon med kraftlinjer hvor den ligger, fordi forskjellige habitat avgjør tilstedeværende fuglearter og antall individer. I høyfjellet er artsrikdommen ofte liten, mens det i mer produktive områder i lavlandet er større populasjoner. I lavlandet gjennom skog er det kollisjonsfare for hønsefugler (storfugl og orrfugl, samt noe rovfugler og ugler). Ved våtmarker er svaner, ender og gjess i faresonen, men også vadefugler, traner og rikser. Enkelte produktive våtmarker og innsjøer kan dessuten ha store tettheter av ulike fuglearter. Langs kysten kan kraftledningene komme i konflikt med mange fuglearters vår- og høsttrekk.[3]

Enkelte andre forhold påvirker risikoen for å kollidere med kraftledninger variere med årstidene. Spesielt lysforholdene er viktig, og er avgjørende for hvor lett fuglene ser en kraftledning eller ikke. Om natten, eller i skumringen, er fuglene derfor alltid mer utsatt for kollisjoner. Ved tåke og dis, eller regn- og snøvær, vil også fugler som ikke normalt er spesielt utsatt for kollisjoner kunne rammes.[3]

Ved steder der det ofte samler seg mange fugl, som for eksempel ved innsjøer og våtmarker, vil kraftledninger plassert i åpne landskap nær de fuglerike områdene kunne utgjøre en større kollisjonsrisiko enn dersom ledningen ligger i skjul bak trær. Dette fordi trærne fungerer som et naturlig hinder for fuglene. De vil naturlig fly bratt opp i luften og vekk fra kraftledningen enn i et helt åpent landskap. Det samme gjelder for en kraftledning inntil en bergvegg.[3]

Faren for at fugler kolliderer med kraftledninger er avhengig av en flere tekniske forhold:[3]

  • Faselederens høyde over bakken og i forhold til vegetasjon. I skog vil trolig kollisjonsrisikoen være mindre der ledningene går under tretopphøyde, siden de fleste fuglene da flyr over dem.[3]
  • Linekonfigurasjon i vertikalt plan. Det er forskning som tyder på at kraftledninger som har ledere fordelt vertikalt over flere plan utgjør en større kollisjonsfare enn de som kun har ett plan.[3]
  • Samling av ledere i grupper vil øke opplevd størrelse, og dermed redusere kollisjonsrisikoen ved å gjøre lederne lettere synlig for fugler.[3]
  • Diameter på faseledere. Det er sannsynlig at ledere med liten diameter vil utgjøre en større fare enn tykkere faseledere, siden tykke liner vil være lettere synlig for flygende fugler.[3]

Generelt regner en med at få undersøkelser er gjort som gir objektive mål for effekten av tiltak for å hindre at fugler kolliderer med kraftlinjer. En årsak er at undersøkning av effekten av ulike merkemetoder er komplisert og ressurskrevende.[1]

Tiltak for å hindre kollisjon mellom fugler og kraftlinjer er såkalt spiralmerking og en plateformete markør (bird flappers). Disse markørene settes fast på lederne med en viss avstand. De har sterke farger som får fuglene til å flyve unna kraftledningene. Typer med refleks finnes også. Mange andre tiltak er testet ut over flere år, men disse nevnte tiltakene har vist seg hensiktsmessige og effektive. Spiralmerking er det mest utbredte, rimeligst og den mest effektive metoden for å redusere kollisjonsrisikoen (opptil 89 % nedgang i forhold til umerkete liner). Den plateformede markøren er også effektiv (opptil 84 % nedgang i kollisjonshyppighet).[3]

Elektrokusjon

Elektrokusjon eller elektrisk sjokk forekommer ved at fugler som for eksempel lander på, eller tar av fra, ledningsanlegg enten berører to ledere samtidig, eller ved at de skaper kontakt mellom leder og jordpotensial. Fuglen blir sterkt skadet og/eller dør.[3] Spesielt er det kraftlinjer og forsyningsanlegg med spenning på 66 kV og nedover som frembyr en fare for elektrokusjon for fugler. Fugler under kråkestørrelse har forholdsvis liten sjanse for å bli utsatt for elektrokusjon. Studier verden over viser at det er mellomstore rovfugler og ugler, samt kråke- og måkefugler, som dominerer blant elektrokusjonsofrene, sammen med større fugler som stork, havørn, kongeørn og hubro.[1]

Ledninger for midlere og høye spenningsnivåer der avstanden mellom faselederne er lengre enn 140 cm, er atskillig mer fuglesikre enn der avstanden er mindre. Ledningsopphenget er avgjørende for hvor lett fugler kan komme i kontakt med strømførende deler av kraftledningen. Spesielt har flere studier påpekt at piggisolatorer er farlige for fugler, der disse stikker opp fra traversen på toppen av en mast. Arter av fugl som liker å sette seg i toppen av tretopper, eller andre utsiktsplasser, er utsatt siden de også vil kunne sette seg i toppen av kraftledningsmaster. Disse brukes også som hvileplasser. Av disse fugleartene er spesielt de med lange vinger og/eller bein spesielt utsatt, som rovfugler, måker, ugler og kråkefugler. Noen arter liker å bruke kraftledningsmaster som reirplasser, men disse er ikke tallrike i Norge.[3]

Forhold som har betydning for risikoen for at fugler utsettes for elektrokusjon:

  • Årstid og tid på døgnet. Kraftledninger som ligger inntil rasteplasser eller trekkruter er mer utsatt i trekktiden. Rovfugler som ellers jakter i luften, kan endre strategi om vinteren og heller bruke tid på å speide etter bytte fra master (for å spare energi). Ugler er utsatt på grunn av at de ofte er mest aktive om natten.[3]
  • Ekskrementer. Noen fuglearter etterlater seg ekskrementer som kan lede til elektriske overslag. Dette gjelder for eksempel rovfugler og storker.[3]
  • Habitat. Forskning tyder på at det er betydelig flere elektrokusjonstilfeller i åpne områder (grassletter, busklandskap eller åpent parklandskap) enn i tett skog, i alle fall for rovfugler. Årsaken er at fuglene finner færre naturlige utkikksposter her enn i områder med trær.[3] I flate, åpne landskap langs kysten er kraftledningsstolper ofte det høyeste punktet og her er hubro spesielt utsatt.[6]
  • Værforhold. Fugler kan bli mer utsatt for elektrokusjon i regnvær fordi fjærene blir våte og reduserer elektrisk motstand. Når fjærdrakten er tørr forekommer elektrokusjon oftest som følge av kontakt mellom ledere og hud, nebb eller klør (i alle fall for spenningsnivå 5–70 kV). I tillegg får våte fugler ofte redusert manøvreringsevne, og sprer gjerne vingene oftere for å tørke fjærene, noe som gir fare for å komme i kontakt med strømførende liner.[3]
  • Fuglens alder har betydning fordi unge fugler ikke er like gode flygere som gamle, eller ikke er like godt kjent i territoriet. Rovfuglunger bruker også kraftledningsmaster og andre høyder, for å lære å fly og jakte.[3]

Noen av de tiltaktene som benyttes i den generelle energiforsyningen for å unngå elektrokusjon er: Bruk av isolerte ledninger, hengekjeder/kjedeisolatorer istedenfor piggisolatorer på traverser, isolasjonskappe over traverser av metall, stedvis isolering av liner (fortrinnsvis nærmest traversene) med kapper/deksler («Uven-Huven») og eventuelt isolering av faseledere noen meter ut fra mast.[3][7]

På steder langs kysten med stort saltinnhold i luften er det fare for korrosjonsproblemer og driftsavbrudd hvis metalldeler innkapsles slik at luft og fuktighet virker sammen (problem med kapper/deksler som «Uven-Huven»). For slike steder er det utviklet en spesiell sittepinne som monteres ut på siden av travers. Denne sittepinnen er høyere enn høyeste punkt på piggisolator og blir dermed et foretrukket sted for speidende fugler, spesielt hubro.[7] I tillegg til sittepinnen monteres plastpigger på oversiden av den ordinære delen av traversen, slik at fuglene ikke setter seg her.[6]

I et brev av 6. desember 2011 fra NVE til alle områdekonsesjonærer ble det satt som et vilkår at piggisolatorer normalt ikke skal benyttes i distribusjonsnettet. Piggisolatorer kan dog benyttes, men da etter søknad til NVE. REN har gitt forslag til avbøtende tiltak.[8] RENBLAD 2007 sier: «Ved forprosjektering en må prioritere aktuelle tiltak, rettet mot fugledød, der det er grunn til å tro at dette har effekt.» Det er videre henvist til NVEs rapport Fugl og kraftledninger – Tiltak som kan redusere fugledød (2011), altså tiltak som er vist til i teksten her.

Det eneste absolutte tiltaket for å beskytte fugler og annen fauna er jordkabelanlegg. Spesielt for 22 kV-linjer benyttes dette tiltaket, om det ikke blir for kostbart.[7]

Trafikverkets undersøkelser angående driftsforstyrrelser forårsaket av fugler

Trafikverket har utført en større studie av problemet med driftsforstyrrelser forårsaket av fugler Fåglar – kontaktledning (FK). Arbeidet som ble utført i 2018 bygger på litteraturstudier, analyse av egne statistikker og vurderinger av problemet, samt forslag til tiltak.[5] I Sverige regner en med at rundt 7 % av alle feil som fører til trafikkforstyrrelser for jernbane forårsakes av fugler. Dette er feil som er bekreftet forårsaket av fugler, men en regner med at et stort antall forstyrelser beror på tidligere skader i anleggene og som opprinnelig var forårsaket av fugler.[5] Generelt kan død eller skader på fugler deles inn i to kategorier:[4]

  • Fugler som flyr inn i og kolliderer med kontaktledningsanlegget (KL-anlegget)
  • Fugler som kommer borti ledere (leder – jord eller leder – leder) og utsettes for strømgjennomgang (elektrokusjon).

I arbeidet med FK fant en ikke noe dokumentasjon på omfanget av fugler som kolliderer med KL-anlegget. Årsaken er at det ikke fører til noen problemer for jernbanen og at hendelsene ikke registreres. I så måte er det et mer kjent problem at store fugler blir påkjørt av tog. Spesielt gjelder dette fugler som spiser av påkjørte dyr som ligger i banen.[5]

Fugler som kolliderer med KL-anlegg

Normalt gjøres det ingen tiltak for å forhindre at fugler kolliderer med KL-anlegget, men på Botniabanan ble hjelpekraftledningene, i toppen av KL-mastene (finnes ikke i Norge), fremført som BLX- eller BLL-liner. Videre ble det ved broer, daloverganger og i overgangen mot åpent landskap satt opp markører med reflekser på ledningene.[5]

Fugler som utsettes for elektrokusjon

Ved Högspänningslaboratoriet på Kungliga Tekniska högskolan ble det gjort undersøkelser med en fugl (hønsehauk) for å se hvordan strømgjennomgang skjer. Det viste seg at fuglens fjær har meget høy isolasjonsevne, men at det er fuglens øvrige kropp som leder strøm.

Generelt viser det seg at kraftledninger for spenning høyere enn 40 kV, der det er en avstand på 1,35 og 5 m mellom lederne og lange isolatorkjeder som henger ned, er risikoen for at fugler skal utsettes for strømgjennomgang meget lav.[5]

I FK omtales KL-anleggene som svært attraktive steder for fugler å sitte. Det finnes konsoller og utliggere som representerer gode sitteplasser for fugler som vil speide etter byttedyr i nærområdet. Elektrokusjon skjer når fugler danner forbindelse mellom jordpotensial og anleggsdel med spenning. De anleggsdelene som menes å være spesielt utsatt er:[5]

  • Traverser på stasjoner der utliggere for bæreline er montert rett over, slik at isolasjonsavstanden blir liten. Spesielt er det mange kråkefugler som drepes på slike steder.
  • Bæreline med kort avstand til bro, kulverter og tak i tunneler.
  • Piggisolatorer som ble mye brukt i eldre KL-anlegg. Spesielt der disse står på konsoller på siden av stolpene gir kort isolasjonsavstand.
  • Øvrige konstruksjonsdetaljer med kort isolasjonsavstand, som strømavtaker, brytere, hjelpekraftanalegg (i Sverige har en høyspentledere på toppen av KL-anleggene) og reservestrømstransformatorer

Vanligvis er det større fugler som er utsatt. I Sverige har en dokumentert 75 hendelser i årene 2001–2017 der due, kaje, kattugle, ravn, kråke, musvåk, kornkråke og skjære, samt andre kråkefugler ble drept. I tillegg til at også 23 fugler som ikke er identifisert ble drept.[5] Trafikverket har spurt (før 2017) de andre landene som har 16,7 Hz-banestrømforsyning om de har dokumentert problematikken med fugler som kortslutter KL-anleggene. Sveits er det eneste landet som til da hadde utført slike undersøkelser. Både Tyskland og Sveits har innført tiltak for å unngå at fugler skades. I korthet går tiltakene ut på at der det ikke kan sikres en isolasjonsavstand på 600 mm settes det opp fugleavvisere. Hengeisolatorer er også et tiltak.[5]

Trafikverkets tiltak

FK sier at trafikkverket bør tilstrebe en generell isolasjonsavstand på 600 mm. Denne avstanden er fremkommet fra undersøkelser utført ved KTH. Samme avstanden gjelder også i Sveits (SBB) og Tyskland (DB). Der de største fuglene i Sverige kan sette seg i anleggene anbefales det en isolasjonsavstand på 1300 mm. Om slike isolasjonavstander ikke er mulige, anbefales tiltak som isolasjon av bæreline, større isolatorer for utliggere og isolerte ledere, for eksempel BLX-line eller isolerende deksler over isolatorer og AT-ledere nær isolatorer. Andre tiltak er deksler og fuglavvisere, typisk i form av pigger på toppen av traverser.[5]

Vurderinger for dagens KL-anlegg i Norge

Feilhendelser i dagens anlegg som gir driftsforstyrrelser fra 2011 til 2020

I Bane NOR har en statistikk over fugler og dyr som drepes i KL-anlegg og tilhørende høyspentanlegg. Det lages statistikk for hendelser der feilretting må foretas, men også for tilfeller der skader som oppdages ved vedlikehold antas å være forårsaket av fugler og dyr. Det er gjort et uttrekk fra BaneData som viser alle feilhendelser forårsaket av fugler og dyr, som har ført til feilretting (stoppende feil) for hele landet fra 2011 og ut 2020 (ti år). Totalt var det 81 slike hendelser som ga stoppende feil, hvor en grovt kan dele inn i kategorier slik:

  • Det var totalt 1139 driftsforstyrrelser på elektriske baner der fugler og dyr stod for 81 hendelseler, hvilket vil si 7 % av alle feil.
  • 17 hendelser som er kategorisert som «Fugler/dyr», men der det ikke er noen ytterligere beskrivelse av dyreart eller hvorfor en antar denne årsaken. For de andre hendelsene er det ofte en kort forklaring (kadaveret ligger igjen, blod eller at andre feilårsaker utelukkes).
  • Det var bare fire hendelser der årsaken er beskrevet å være et dyr (elg, bever og ekorn).
  • For det meste ser det ut til at hendelsene er forårsaket av alminnelige fugler som skjære, kråke, due, etc. Noen meget få tilfeller der mer sjeldne fugler er beskrevet (ugle og tiur).

Når det gjelder geografiske inndeling kan en oppsummere med at:

  • De aller fleste feilene har skjedd i Oslo-området eller det sentrale Østlandsområdet.
  • 25 hendelser på store stasjonsområder (Oslo S, Alnabru skiftestasjon og Filipstad stasjon).
  • Det har bare vært to hendelser med «Fugler/dyr» på Sørlandsbanen, seks på Bergensbanen, tre på Ofotbanen og ingen på Dovrebanen. Det vi si at bare 14 % av driftsforstyrrelsene har skjedd på fjernstrekningene.

Når det gjelder feiltype og lokasjon kan en i mange tilfeller lese dette direkte ut av beskrivelsene. Dette gjelder feiltypene: kortslutning mellom bæreline og overgangsbru, kulvert eller tunnel (Bru/tunnel), kortslutning på toppen av tog der strømmavtager er involvert («Tog»), kortslutning mellom bæreline og åk («Åk») og kortslutning over seksjonsisolater og seksjonsfelt («SI/Sek»). Mange feil har ikke oppgitt hvilke anleggsdeler som var involvert. Disse kommer ikke inn i noen av kategoriene over, eller har skjedd over en isolater for utligger, forbigangsleder eller annet. Der feilstedet er oppgitt til å være en mast eller utligger, er det valgt kategorien «Isolator», for øvrige feil er valg «Ø». Ut fra dette kan en oppsummere feilene slik:

  • Kortslutning mellom bæreline og åk («Åk»): 18
  • Kortslutning mellom bæreline og bru, tunnel eller kulvert («Bru/tunnel»): 15
  • Kortslutning mellom isolatorer (for kontaktledning, forsterkningsleder, etc.) og mast («Isolater»): 17
  • Kortslutning over seksjonsisolator eller seksjonsfelt («SI/sek»): 6
  • Kortslutning der strømavtager eller toget er hendelsessted («Tog»): 5
  • Øvrige kortslutninger («Ø»): 20

Når det gjelder kortslutninger der isolatorer var involvert, var det rundt åtte av disse som kan skyldes piggisolatorer på konsoll. Altså korte isolatorer med liten avstand mot mast. Gjennomsnittlig skjedde det mindre enn ti feil som fører til driftsstans per år. I gjennomsnitt førte feilene til utkobling av spenningen i 2,2 timer. Dette tallet var sannsynligvis alt for lite, da mange av feilene ikke har rapportert utkoblingstid. Hvor mange tog i rute som ble involvert og hvor mange forsinkelsestimer feilene står for var ikke mulig å finne fra statistikken, men sannsynligvis var det det mange forsinkelsestimer bak disse tallene.

Feilhendelser i dagens anlegg som ikke gir registrerte forsinkelser

Det skjer svært mange flere automatiske vernutkoblinger på grunn av forbigående feil, enn de som skyldes varige feil. Altså at de fleste utkoblinger skyldes kortslutning og feil som forsvinner av seg selv når spenningen kobles ut en kort tid. En del av disse feilene etterlater seg allikevel tegn på at de kan ha som årsak at fugler og dyr har kortsluttet anlegget. Det kan være brennmerker, avbrente kordeler i bæreline, spor etter fjær, blod eller pels, samt at dyrekadaveret sitter fast i anlegget. For eksempel på Bergensbanen, Hønefoss–Bergen, var det rundt tre slike rapporterte hendelser fra 2011 til 2020. Antallet synes svært lite og antas i realiteten å være større.

Feilkategorien med fugler som krasjer i kontaktledningen har en heller ingen statistikk for. Det kan sannsynligvis være noen slike hendelser, men en fugl som skades og/eller drepes ved kollisjon i kontaktledningen vil neppe under noen omstendigheter gi driftsforstyrrelse og mulighet for registrering.

Årsaker til få registrerte feil i dagens KL-anlegg på fjernstrekningene

Statistikken viser at det er få driftsforstyrelser (14 %) forårsaket av fugler og dyr i KL-anleggene med sugetransformatorsystem på fjernstrekningene. Årsaker kan være:

  • KL-anleggene representerer ikke noen attraktiv sitteplass for fugler. Bakenforliggende årsaker kan være at terrenget, vegetasjonen og mengden byttedyr langs banene ikke er attraktivt eller aktuelt, det finnes høye trær som gir bedre sitteplasser eller at vær og vind gjør mastene til utsatte steder.
  • KL-anleggene er gunstig utformet, slik at kortslutninger der dyr er involvert er sjeldne. Toppen av mastene er sannsynligvis den mest attraktive sitteplassen og har stor avstand til spenningsførende deler. Imidlertid kan en stille spørsmål med om toppen av mastene er en egnet sitteplass, da fuglens føtter og klør neppe får særlig godt tak på en trestolpe med deksel.
  • Underrapportering i statistikken, både fordi feilårsaken ved driftsforstyrrelser kan være vanskelig å fastslå og at mange forbigående feil vil ikke etterlater seg tydelige spor.
  • En kan anta at kortslutningseffekten utenom Oslo-området er for lav til at kortslutningene, der fugl er involvert, gir så store skader at det gir varig feil. Dermed kommer sannsynligvis mange feil forårsaket av elektokusjon av fugl i kategorien forbigående, som forsvinner etter første gjeninnkobling. Slike feil blir ikke registrert.

Tiltak for å unngå at fugler og dyr skades ved overgang til AT-system

På nye banestrekninger installeres det KL-anlegg med AT-system, det samme gjelder på strekninger der KL-anlegget fornyes. I utgangspunktet skulle en anta at de nye anleggene skulle komme til å øke problemene med driftsforstyrrelser forårsaket av dyr og fugler noe på grunn flere ledere og isolatorer. Om en deler anleggene og banestrekningene opp i noen kategorier kan en gjøre vurderinger av disse hver for seg. Her virker det aktuelt å dele opp i følgende kategorier:

  • Fri linje utenom stasjoner
  • Tunnel, overgangsbruer og kulverter
  • Stasjoner med åk
  • Master med brytere, transformatorer, kabelmuffer og andre komponenter

Fri linje utenom stasjoner

På fri linje utenom stasjoner kan spesielt mastetoppens travers for AT-lederne representerer et egnet sted for visse fuglearter å sitte. Jaktfugler vil som nevnt over gjerne sitte høyt for å speide etter byttedyr, noe som gjerne er mest aktuelt der mastene representerer de høyeste punktene i et attraktivt terreng. Altså der banen passerer jorder, eng, myr og lyngheier, men neppe der banen går i skjæringer, trange daler og skogsterreng. Forhold som taler for at de nye KL-master for AT-system representerer et enda bedre sted for fugler å sitte enn dagnes master, er den store traversen på toppen. Imidlertid er isolatorene på traversen høye (ca. 0,4 m) og med 1 m horisontal avstand, slik at sannsynligheten for at fugler skal kortslutte anleggsdelene gjerne ikke er så stor allikevel.

En hypotese er at traversene i toppen av mastene med AT-system ikke vil bli et spesielt attraktivt sted for speidende rovfugler er tredelt: De store lederne på hver side (AT-lederne) kan gjøre innflyvning og letting vanskelig. For det andre at isolatorene gir dødvinkler for fuglens utsyn. Den får dermed best utsyn ut over selve banen, hvor det neppe er særlig mange byttedyr. Dette i kontrast til kraftledninger som går i områder der trær er hugget ned (kraftgater), under kraftledninger skulle en derfor tro at det er mye større sjans for fuglen å finne og fange byttedyr. Den tredje grunnen er at togtrafikken skremmer fuglene slik at de holder seg unna. Hvor stor togtrafikken er på aktuell strekning vil nok spille inn, og for mange fjernstrekninger er det nok så lang tid mellom togene at dette betyr lite. Dette er vurderinger som vanskelig lar seg undersøke uten observasjoner over lang tid.

Selv uten at en har erfaring med driftsforstyrrelser forårsaket av fugl kan en vurdere visse tiltak. På steder som jorder, eng, myr og lyngheier der en antar at mastetoppene kan være attraktive å sitte på, eller at fuglelivet er rikt, kan det settes på pigger for å unngå at fugler setter seg, såkalte dueavvisere. Det kan også være aktuelt å sette på isolerende plastdeksel over traversen eller deksel over isolator og AT-lederne («Uven-Huven»).

Isolerende plastdeksel over traversen (aluminium) kan gi skadelig erosjon, spesielt i kyststrøk der fuktighet ansamles mellom dekslet og traversen.[1]

Fugler kan krasje inn i KL eller i AT-lederne. På steder der en har mange fugler, for eksempel ved kjente hekkeplasser ved innsjøer, vassdrag og våtmarksområder, kan markører settes opp på AT-lederne. Andre utsatte områder kan være der jernbanen går på tvers av elver og dalfører via bro, der KL- og AT-ledere plutselig dukker opp som et hinder for fugler i flukt. Av markører finnes mange typer, blant annet en spiraltype og en plateformete markør (bird flappers). Begge disse skal være billige og effektive metoder for å redusere kollisjonsrisikoen i betydelig grad. Etter sigende skal bevegelige oppheng med refleks gi best effekt i skumring.[7][1]

Godt synlige strukturer, som høye trær nær banetraseen, tvinger fugler til å fly høyere enn hindringene og dermed også høyere enn AT-lederne. Samme fenomen skjer der banen og KL-anlegget går nært opp mot bergvegger eller mindre, bratte åsrygger. Her vil det dermed ikke vær stor sannsynlighet for kollisjon med fugler og markører er unødvendige.[7]

Tiltakene både mot elektrokusjon og krasjing er relativt billige og brukes i stort omfang av elverkene, slik at det ikke bør være noen stor investering å gjøre stedvisse tiltak når nye anlegg bygges.[9]

Tabellen nedenfor viser en oppsummering av tiltakene. Tiltakene mot elektrokusjon gjelder fuglearter som forventes å sitte i KL-mastene, mens tiltak mot kollisjon gjelder de som flyr lavt over bakken. I spesielle tilfeller kan tiltak mot både elektrokusjon og kollisjon måtte innføres på samme sted.

Tiltak mot elektrokusjon etter forventet problemomfang
Problemklasse Beskrivelse Tiltak mot elektrokusjon Tiltak mot kollisjon
0 Lokalitet uten kjent populasjon med sårbare fuglearter Ingen tiltak Ingen tiltak
1 Lokalitet med kjent liten populasjon med sårbare fuglearter
og jernbanetrase som kan fremby en fare
Deksler, dueavvisere, sittepinne, etc. Markører
2 Lokalitet med permanent populasjon med sårbare fuglearter og
jernbanetrase som kan fremby en fare
Hengeisolatorer Markører
3 Lokalitet med permanent, stor populasjon med sårbare fuglearter og
jernbanetrase som kan fremby en fare
AT-ledere som kabler i kabelkanal Markører

Jernbanebroer

Jernbanebroer representerer først og fremst en risiko for kollisjon mellom fugl og KL-anlegg. I verden finnes det få studier av fuglers atferd ved kryssing av brukonstruksjoner. Dog er det utført grundige studier av bruer over sjø og våtmarksområder i Hong Kong og Macao (Shenzhen Western Corridor, Environmental Impact Assessment Report 2002). Undersøkelsene viste at fuglene har en tendens til å fly over eller under bruene varierte gjennom døgnet. Mange fugler passerte under på dagtid, og over på kveldstid. I tilfeller hvor fuglene fløy over var det en påfallende likhet i passeringshøyde. De aller fleste av fuglene passerte i høyder mellom 6–15 meter over banen på bruene, og kun et fåtall fløy lavere enn 6 meter.[9]

Om disse erfaringene er overførbare til norske forhold, er ikke kjent. Om samme tendens vil kunne gjelde i Norge, så vil de fleste fugler som passerer over en bru, være i fare for å krasje i KL-anlegget og AT-lederne. Det kan derfor være fornuftig at markører settes opp på AT-lederne. I områder med spesielt mange fugler (hekkeområder) kan tiltak med AT-ledere som kabler forlagt i kabelkanal være aktuelt.

Tunnelmunninger, overgangsbruer og kulverter

I tilfeller der AT-lederne er forlagt som kabler vil disse ikke representere noen fare. Der AT-lederne er fremført som blanke ledere og det er kort avstand til jordpotensial (under 60 cm), kan det settes på isolerende plastdeksler. Det samme gjelder kontaktledningen, hvor det allerede i dag er vanlig å sette på plastdeksel over bærelinen. I dag representerer kontaktledningen i tunnelmunninger, bruer og kulverter en detalj med mange feilhendelser, tiltak er viktig både for eksisterende og nye KL-anlegg.

Stasjoner med traverser

AT-ledere plasseres ofte på høye master på stasjonsområder, slik at problemstillingen blir den samme som på fri linje. Både KL- og AT-ledere kan påmonteres deksler og traverser kan få påmonterte dueavvisere, slik som er vanlig mange steder i dag. Svært mange av dagens feil skjer i traverser på stasjoner, slik at gunstig utforming av selve kontaktledningen og isolatorer fortsatt vil være nyttige.

Brytere i master, transformatorer, kabelmuffer og andre komponenter

Her kan deksler og avvisere benyttes, samt gunstig utforming og stor isolasjonsavstand.

Eksterne lenker

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Bevanger, Kjetil og Refsnæs, Steinar: Muligheter og begrensninger for å redusere dødelighet hos fugl som skyldes kollisjoner og elektrokusjon i eksisterende kraftledningsnett i Norge. Norsk institutt for naturforskning. Trondheim 2013 (ISBN: 978-82-426-2355-3)
  2. 2,0 2,1 McNamee, Gregory: Bird on a Wire: The Electrocution of Wild Birds. Encyclopædia Britannica
  3. 3,00 3,01 3,02 3,03 3,04 3,05 3,06 3,07 3,08 3,09 3,10 3,11 3,12 3,13 3,14 3,15 3,16 3,17 3,18 3,19 Lislevand, Terje: FUGLER OG KRAFTLEDNINGER – Metoder for å redusere risikoen forkollisjoner og elektrokusjon. NORSK ORNITOLOGISK FORENING (NOF). Trondheim 2004 (ISBN 82-7852-059-3)
  4. 4,0 4,1 4,2 Bevanger, Kjetil: Kraftledninger og fugl – Oppsummering av generelle og nettspesifikke problemstillinger. NINA Rapport 674 (2011) ISBN: 978-82-426-2258-7
  5. 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 5,6 5,7 5,8 5,9 Hjort, Jan: Fåglar – kontaktledning. Dokument UHte 17-143, Trafikverket. 2018
  6. 6,0 6,1 CEDREN-innovasjoner. Sittepinne for hubro: Sikrer trygge sitteplasser for fugl
  7. 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 Bevanger, Kjetil og Refsnæs, Steinar: Fugl og kraftledninger – Tiltak som kan redusere fugledød (2011). Norges vassdrags- og energidirektorat. Rapport nr 27/2011. ISBN: 978-82-410-0777-4
  8. Olsen, Arne: Vedr. tiltak for å unngå elektrokusjon av fugl i distribusjonsnettet (2013). Norges vassdrags- og energidirektorat. Brev ref. 201106792-5 kn/fbj.
  9. 9,0 9,1 Jon Aas, Torgeir Isdahl, Thorbjørn Teigen: Vurdering av tiltak AT og KL av hensyn til fugl. 5164152 Fellesprosjektet Ringeriksbanen og E16 Skaret - Hønefoss. Norconsult, Aas-Jakobsen og asplan viak.