Vannledninger/hydranter

Tørre vannledninger vil nødvendigvis være koblet til hydranter utenfor tunnelen, og ledningen vil trenge tid til fylling. Fylte vannledninger vil være utsatt for korrosjon, og hyppig tilsyn må påregnes. Tilkoblingspunkter og slanger må testes ved jevne mellomrom, og kostnadene vil kunne bli svært høye.

Både for fylte og tørre vannledninger vil trykktapet bli stort, og problemet gjør seg særlig gjeldende for lange tunneler hvor vannledningen i utgangspunktet hadde vært mest ønskelig.

Vannledninger og hydranter i tunneler kan tenkes installert for å redusere konsekvensene av brannscenariet hvor et brennende tog stopper i en tunnel. Flere forhold taler imidlertid for at funksjonaliteten av tiltaket vil være dårlig:

• Det er spesielt for lengre tunneler at brannscenarioet bidrar til risikoen. For slike tunneler vil det ta lang tid før brannmannskapene er på plass, og den brennende vogna vil være overtent lenge før brannslukking kommer i gang.
• Når brannmannskapet kommer til brannstedet vil tunnelen være fylt med røyk, og det vil ta lang tid å lokalisere hydrantene, få koblet til slangene, og få rullet ut slangene. I et forsøk som ble gjort i Tyskland, tok det omtrent 1,5 t før brannslukkingen kom i gang. Brannmannskapene var i forsøket på plass etter få minutter.
• Den viktigste oppgaven for brann- og redningsmannskaper i en brann er å hjelpe til med evakueringen av mennesker, og denne oppgaven kan bli vanskeliggjort dersom mannskapene blir oppholdt med å lokalisere hydranter og brannslanger.

Effekten av vannledninger og hydranter i tunneler har derfor blitt vurdert til å være neglisjerbar.

For underjordiske stasjoner hvor passasjerer går av og på, særlig under byer, bør imidlertid vannledninger/hydranter vurderes installert. Tid for fylling, trykktap i rørledningen, og tilgjengelighet for hydranter under en brannsituasjon bør i så fall vurderes inngående.