Viltproblematikk

__NUMBEREDHEADINGS__

Viltproblematikk langs jernbanen

Påkjørsler av dyr i trafikken

Bil- og togtrafikk medfører årlig at om lag 5000 viltdyr blir drept som følge av påkjørsler. Dette er i hovedsak elg, hjort, villrein og rådyr. I tillegg påkjøres et stort antall andre dyr, deriblant husdyr som sau, hund, hester og kuer.

Årlig blir et stort antall elg påkjørt og drept av bil- eller togtrafikk.

Basert på jaktstatistikk er det laget oversikter som viser hvor stor andel av storviltet som felles irregulert eller som jakt. Dette er vist i tabellen under (i % og totalt antall).

Fellingsmåte for storvilt i 1993/94.

Dyrepåkjørsler langs jernbanen

Antall dyr påkjørt og drept av toget er om lag 1200 årlig. Under er vist antall dyr påkjørt av toget fordeling på de 4 baneregionene. Nordlandsbanen og Rørosbanen som har flest dyrepåkjørsler.

Nærmere halvparten av påkjørslene langs jernbanen er elgpåkjørsler, hovedsakelig påkjørt i vinterbeiteperioden. Mellom 500 og 800 elg blir påkjørt av tog i Norge årlig.

I det videre er omtalt viltproblematikken, med spesiell fokus på elg, og tiltak for å redusere antall vilt- og dyrepåkjørsler.

Antall dyrepåkjørsler i hver baneregion i 1998.

Typer og antall dyrepåkjørsler registrert i Banedatabanken i 1998.

Påkjørslene av vilt får flere konsekvenser:

• Elg lider og dør
• Togpersonell får ubehagelige opplevelser
• Tog skades og forsinkes
• Grunneiere mister betydelige jaktinntekter

Dyrene som blir drept er i hovedsak avlsdyr. Bare kjøttapet koster lokalsamfunnene over 6 millioner kroner årlig.

Påkjørsler av dyr har flere konsekvenser : dyr lider og dør, togpersonell får ubehagelige opplevelser, tog skades og forsinkes og grunneiere mister betydelige jaktinntekter mv.

Studie av påkjørsler i Østerdalen

De fire siste år har jernbanen drept ca. 2700 elg, hvorav de fleste på Rørosbanen. Det er derfor foretatt nærmere studie av elg og elgpåkjørsler i Østerdalen.

Elgen har lange bein og kan forflytte seg over store områder. Om sommeren spiser den lauv og frodige urter, helst langt fra folk, og om høsten mye blåbærlyng. Når snøen skjuler lyngen, går elgen over til å beite på tynne kvister, fortrinnsvis fra lauvtrær som rogn, selje og osp. Der dette ikke finnes er furuskudd ofte viktigste matkilde. Blir snødybden større enn 70 cm, trekker elgen til tradisjonelt snøfattige vinterbeiteområder. I mai kalver elgkua. Hun jager da bort ettåringen, som må finne seg sitt eget leveområde. Kalven lærer trekkmønsteret fra mora.

Påkjørsler skjer særlig der trekket mellom sommer- og vinterbeiteområder krysser ferdselsårer, og der ferdselsårene går gjennom tradisjonelle vinter­beiter. En del bortjagde ettåringer blir også påkjørt i mai.

Her i landet skjer de fleste påkjørslene på deler av Rørosbanen og Nordlandsbanen. I Østerdalen går jernbanelinja gjennom vinterbeite-områdene, noe som medfører at over 90 % av elgpåkjørslene skjer i perioden desember til mars. Påkjørselsperioden starter gjerne når snødybden over­skri­der 50 cm nede i dalen, og varer til temperaturen stabiliserer seg rundt 0 °C om våren. Lengden av en slik periode påvirker antall elg som blir påkjørt i løpet av et år, uavhengig av elg­be­standen.

I Østerdalen har man studert elgtrekkene. Over er illustrert elgtrekk fra sommerbeite (sirkler) til vinterområder (piler).

Når snøen skjuler lyngen, går elgen over til å beite på tynne kvister, fortrinnsvis fra lauvtrær som rogn, selje og osp. Blir snødybden større enn 70 cm, trekker elgen til tradisjonelt snøfattige vinterbeiteområder.

Risikostrekninger

Noen lokale strekninger er mer risikofylte enn andre. Typisk blir mange elger påkjørt der tverrdaler kommer ned mot jernbanelinja, og der hoveddalføret er smalt.

Elgen spiser gjerne furubar vinterstid. Strekninger med ungfuru langs jernbanelinja er derfor risikofylte. Skogeierne lager av og til kortvarige risikostrekninger ved å gjennomføre furuhogster nær jernbanelinja.

Elgen spiser gjerne furubar vinterstid. Strekninger med ungfuru langs jernbanen er risikofylte med tanke på elgpåkjørsler.

Påkjørselsrisiko

Resultatene fra prosjektet «Vilt – trafikk, Østerdalen» viser at sannsynligheten for å treffe elg på jernbanelinja er avhengig av temperatur, tid på døgnet og månefase. Et typisk påkjørselstidspunkt er en kald, månelys natt en snørik vinter.

For strekningen Elverum–Røros er det utarbeidet tabeller for beregning av påkjørselsrisiko. Undersøkelser viser at sannsynligheten for en elgpåkjørsel varierer med månefase, snømengde og temperatur. Ved 60 cm snødybde, fullmåne og -30 °C er det ca 10 % sjanse for en påkjørsel.

Påkjørselsrisikoen er større for et persontog enn et godstog, trolig fordi persontogene har høyere hastighet. Det er med andre ord en klar sammenheng mellom fart og påkjørsler. For å redusere påkjørselsrisikoen vesentlig, må hastigheten imidlertid senkes kraftig.

Oppsummering av faktorer som påvirker påkjørselsfrekvensen:

• tilgang på mat
• trekkveier
• snømengde og -fall
• temperatur
• tid på døgnet
• togtype og dets hastighet
• i tillegg er også månefase nevnt som evt. påkjørselsfaktor.

Resultater fra undersøkelser av påkjørselsrisiko (%) for persontog og godstog i Østerdalen.

Sammenheng mellom toghastighet og påkjørselsrisiko i Østerdalen.

Registrering/merking av elg

I samarbeid med Høgskolen i Hedmark, Fylkesmannen i Hedmark og Statens vegvesen har man 1999 foretatt sendermerking av elg i Østerdalen. Flypeiling er gjennomført med jevne mellomrom for å se bevegelsesmønster og forflytning som elgen foretar. 50 elg ble merket i januar–februear 1999. Under er gitt oversikt over registreringer ved flypeiling februar 1999. Lignende peilinger er foretatt i mars og september 1999.

Registrering av merket elg i Stor-Elvdal februar 1999.

Konsekvenser for togpersonalet

Ved de fleste elgpåkjørsler blir dyret drept momentant. Hvis elgen skades, skal dyret helst avlives.

I hvert lokomotiv finnes det derfor et våpen som er beregnet til avliving. Føreren har også ansvar for å kontakte togledelsen for å starte fjerning eller ettersøk av den påkjørte elgen.

I prosjektet «Vilt – trafikk, Østerdalen», ble lokomotivførere spurt om sine erfaringer med, og følelser omkring elg og elgpåkjørsler. Samtlige deltagende lokførere (48 stk.) har kjørt på og skadd elg. Nesten alle (46) har våpenopplæring, hovedsakelig fra militæret eller som en éndags våpenopplæring i NSB. Kun 5 av de spurte er aktive jegere. De fleste er derfor uvante med avlivningsprosedyrer.

De fleste lokførerne har en eller annen form for uro, plage eller belastning i forhold til det å kjøre på elg. Den største belastningen er knyttet til skadekjøring og lidelser for dyret. I tillegg er det også vanlig å føle uro i forbindelse med avlivning, togforsinkelser og reaksjoner fra passasjerer. Ikke bare påkjørsler, men også tanken på å kunne havne i en situasjon med nestenpåkjørsler, viser seg å være en belastning for halvparten avførerne.

Lokomotivførere har gjort seg ulike erfaringer med hvordan de skal unngå å kjøre på elgen når den først har kommet inn på jernbanelinja. Et tiltak er å senke farten på spesielt utsatte strekninger, for så å bremse når de ser elgen.

Det generelle inntrykket etter spørreunder­søkelsen og personlige intervjuer, er at lokførerne bryr seg om elgen og er interesserte i nye tiltak som kan medføre en reduksjon i påkjørselsrisikoen.

Prosedyrer ved viltpåkjørsler

Etter hver påkjørsel må togpersonalet følge visse prosedyrer med hensyn til avliving og innmelding av påkjørsler for eventuelt ettersøk og innhenting av dyret.

• • • PROSEDYRENE HAR BLITT ENDRET ***

Når en elgpåkjørsel har inntruffet, er det lokførerens ansvar å sjekke om dyret er dødt og eventuelt sørge for avliving av skadekjørte dyr, enten selv ved å avlive dyret eller kontakte togledelsen, som igjen kontakter vakthavende linjepersonell og personer i den aktuelle kommune. Våpen til avliving av skadekjørte dyr finnes i alle lokomotiver.

Den generelle meldingsprosedyren består i at lokføreren ringer opp togledelse og melder fra om hvilket tog lokføreren kjører, hvor påkjørselen skjedde, antall dyr som er påkjørt og om søk må settes i gang etter flyktede skadekjørte dyr. Togledelsen melder fra til vakthavende i Bane NOR (lokalt).

Vakthavende kvalitetssikrer det inntrufne ved å ta kontakt med lokfører. Vakthavende melder fra til kommunen (tidl. viltnemnd) og det rykkes ut hvis dyret er skadd, og en må inn på jernbanens grunn for å foreta ettersøk. Inntransportering av fallvilt avtales mellom Bane NOR og den enkelte kommune.

[[Fil:Dyrepkj ansvar.png]]

Skjematisk oversikt over meldingsprosedyrer ved en dyrepåkjørsel.

Rapportering ved påkjørsel av dyr

Bane NOR skal føre statistikk over antall elgpåkjørsler og ulemper og skader for togframføringen som elgpåkjørsler medfører. I den grad Bane NOR kan dokumentere at elgpåkjørsler er til ulempe og skade for togframføringen skal det iverksettes tiltak for å redusere antall påkjørsler.

Ved påkjørsler av dyr og vilt skal lokfører rapportere dette til den aktuell baneregion. Bane NOR er videre ansvarlig for registrering av hendelsene i BaneData.

Tiltak mot viltpåkjørsler

Mange forskjellige tiltak er gjennom tidene blitt iverksatt i håp om å begrense elgens aktivitet rundt jernbanelinjer og veier. Mange av disse har i beste fall en kortvarig effekt.

Østerdalen er lang. Noen steder er risikoen for påkjørsler stor, andre steder liten. Det må derfor satses på en rekke ulike tiltak for å få ned antall påkjørsler. Gjennomførte undersøkelser antyder at elgen i stor grad kan styres dit man vil ha den innen vinterbeiteområdet ved fôring med rundballer, samt furuhogster.

På enkelte kortere strekninger er de topografiske forholdene slik at elgen uansett vil bevege seg på eller nær jernbanelinja. På en strekning nord for Koppang har det alltid vært en stor sannsynlighet for å treffe på elg. I dette området finnes også mange elggraver noe som tyder på at elgen har lange tradisjoner med å bruke dette området. Trolig vil bare gjerde med over- eller underganger holde elgen borte fra jernbanesporet på denne strekningen.

På andre strekninger kan senket fart i perioder med høy påkjørselsrisiko være nok. På alle strekninger med høy påkjørselsrisiko bør man imidlertid fjerne vegetasjon langs jernbanelinja. Jo lenger ut til sidene man rydder, desto bedre. Skogeierne bør ikke felle furu nær jernbanesporet før i mars/april.

Elgens kryssing av jernbanesporet i områder hvor det ikke er blitt ryddet skog langs linjen (øverst), og der det er blitt ryddet langs jernbanelinjen (under). Etter Ulleberg og Jaren 1991.

Tiltak for å redusere elgpåkjørsler

Det er foreslått flere ulike tiltak for å redusere påkjørsels­frekvensen avhengig av de forskjellige strekningene. Resultatene i Østerdalen viser:

Virkning av ulike tiltak

Tiltak for å redusere elgpåkjørsler	Virkning
Fløyter	kortvarig
Blinkende lys	kortvarig
Opplysning av områder	enkelte steder
Viltspeil (reflekser)	kortvarig
Luktstoff av rovdyr	kortvarig
Senket hastighet	god
Rydding av vegetasjon langs linja	god
Gjerder med faunapassasjer	god
Fôring i sidedaler	god
Bortjaging/skremming	god

Foring av elg i sidedaler har gitt gode resultater i Østerdalen.

Erfaringene og resultatene fra prosjektet, samt andre tiltak i Østerdalen, vil Bane NOR bruke i sitt arbeid med å redusere elgpåkjørsler også på de øvrige banestrekningene her i landet.

Den samlede effekten av tiltakene er estimert til 40 % reduksjon i påkjørselsfrekvens. Det er søkt om jakt i desember for å redusere den trekkende bestanden.

For Rørosbanen har man laget en handlingsplan for reduksjon av påkjørsler som omfatter:

• skog- og vegetasjonsrydding
• deltagelse i fôringsprosjekt
• etablering av ny skogsvei
• organisering/oppfølging
• gjerding

Det er videre satt i gang samarbeid mellom viltforvaltning, grunneiere, skogeiere, Høgskolen i Hedmark, Vegvesenet og JBV for å iverksette tiltak for å opprettholde viltstammen/redusere antall viltpåkjørsler.

Vegetasjonskontroll i sideterrenget

Formålet med vegetasjonskontroll i sideterrenget er hensynet til togframføring, sikkerheten for omgivelsene og de reisendes opplevelse.

Uønsket vegetasjon er:

• Vegetasjon som er til hinder for fri sikt til signaler og planoverganger.
• Vegetasjon som hindrer avrenning av vann i stikkrenner og grøfter.
• Vegetasjon som representerer oppholds- og beiteområder for vilt.
• Risikotrær som kan nå kontaktledninger og/eller spor ved fall.
• Vegetasjon som stenger for vakker utsikt fra toget.

Ønsket vegetasjon er:

• Lavtvoksende vegetasjon som gras, lyng og lave urter.
• Solide trær som ikke representerer noen sikkerhetsrisiko for jernbanedriften.
• Vegetasjon som binder jorda og hindrer erosjon.
• Vegetasjon som vern mot ras (snøras, steinsprang).
• Vegetasjon som virker som vindskjerm.
• Oppstammete trær i områder der vilt oppholder seg ofte.
• Vegetasjon mot uønsket inn-/utsyn.
• Vegetasjon som del av landskapspleien
• Vegetasjon som «psykisk» støyskjerm.

Hensyn til risiko for elgpåkjørsler

Vegetasjonskontroll som tiltak mot elgpåkjørsler skal utføres etter følgende regler:

• Ut til ca. 20 meter fra sporet skal all vegetasjon som kan være føde eller skjul for dyrene, fjernes og holdes nede. Med uttrykket "holdes nede" menes iverksetting av vegetasjonskontroll som først fjerner og deretter effektivt motvirker at beitevegetasjon finnes.
• Utenfor 20-meters-beltet skal i et 10-meters belte all beitevegetasjon fjernes og holdes nede. Glissen bestand av gran kan stå. Slike graner skal kvistes for friskt bar minimum 3 meter opp på stammen.
• Hogstavfall av løvtrær og furu som kan være føde for elg, skal når hogging er utført september- april, fjernes fra 30-meters-sonen umiddelbart.

Iverksettelse av tiltak:

• tiltak skal iverksettes ut fra en regional eller strekningsvis strategi

Viltpåkjørsler kan reduseres ved skogrydding. Eksempel ved Nordlandsbanen.

Gjerding

Formålet med gjerdehold er å legge forholdene til rette for sikker og ulykkesfri togframføring.

Gjerde langs jernbanen kan tjene som

• vern mot alminnelig ferdsel
• skille mellom offentlig vei og jernbane
• vern mot beitende husdyr
• vern mot vilt
• vern mot ras/skred ned på linjen
• grensemarkering

Gjerde til vern mot beitende husdyr

JBV avgjør om det skal settes opp og holdes vedlike gjerde til vern mot beitende husdyr. Kostnadene ved gjerdeholdet må stå i rimelig forhold til nytten. Gjerdetype og gjerdekvalitet tilpasses forholdene på stedet. Selvom gjerdeloven ikke gjelder for gjerdehold ved jernbane, bør det likevel tas hensyn til lovens bestemmelser ved utforming av gjerde til vern mot beitende husdyr.

Gjerde til vern mot vilt

Gjerde til vern mot vilt settes opp der dette er hensiktsmessig for å redusere omfanget av viltpåkjørsler. Viltgjerde skal sees i sammenheng med såkalte «faunapassasjer» i form av overganger eller underganger der dette bygges.

Utforming av gjerder

Det skilles i hovedsak mellom 3 gjerdetyper:

• trådgjerde
• nettinggjerde
• flettverksgjerde

I tillegg forekommer viltgjerder av ulik utforming.

Ved avslutning av gjerde mot bruer, tunnelportaler, fyllinger og lignende skal det være en naturlig tilpasning mellom gjerdets stedlige funksjon, terreng og konstruksjon.

Trådgjerde

Trådgjerde benyttes i inn- og utmark for markering av jernbanens grenser og beskyttelse mot storfe (for nærmere beskrivelse, se [Gjerder|lærebok om gjerder]).

Trådgjerde benyttes i inn- og utmark for markering av jernbanens grenser og for beskyttelse mot storfe.

Nettinggjerde

Nettinggjerde benyttes i inn- og utmark, fortrinnsvis for beskyttelse mot sau. Gjerdehøyden bør være 1,1–1,5 m avhengig av lokale forhold (dyrehold, snøforhold mm.). For nærmere beskrivelse, se [Gjerder|lærebok om gjerder].

Nettinggjerde benyttes i inn- og utmark, fortrinnsvis for beskyttelse mot sau.

Viltgjerde

Viltgjerde kan benyttes i områder med stor viltbestand. Det kan utformes som

• plantefeltnett
• glassfiberbånd
• metallgjerde

Valg og utforming av viltgjerder må ses i sammenheng med strekningsvise tiltaksplaner mot viltpåkjørsler.

Viltgjerder skal kombineres med kryssingsmulighet for storvilt, spesielt der jernbanen går på tvers av viltets naturlige trekkveger. Ved oppsetting av viltgjerde skal det legges slik til rette, at viltet blir ledet til en over- eller undergang, eller annet egnet område, for mulig kryssing av jernbanen.

Som en del av viltgjerde over lengre strekninger bør bruk av sluser (30–50 m lange åpninger i viltgjerdet, hvor viltet kan passere i plan med jernbanen) vurderes. Slusene bør plasseres så nær naturlige trekkveger som mulig. Vegetasjon må holdes nede i og rundt sluseområdene og underlaget må være grovplanert.

Ved bruk av sluser må dette kombineres med forvarselsskilting til lokfører.

Eksempel på viltgjerde.

Et viltgjerde settes normalt opp på gjerdestolper av galvanisert firkantrør. Stolpene bør være ca. 3,5 m lange og slås 0,75 m ned i bakken, eventuelt fundamenteres ved støp i betong. Avstand mellom stolpene bør være ca. 4 m. I terreng der det kan oppstå stort snøpress, bør stolpene settes med kortere avstand. Gjerdet skal være min. 2,5 m høyt.

Viltgjerde for å hindre at rein går inn i sporet.

Gjerdet må være godt synlig. Det må derfor ryddes om lag 5–10 m på hver side av gjerdet. Videre bør det for hver 5. m festes en blank plate eller lignende i nettingen slik at viltet blir oppmerksom på gjerdet.

Viltgjerde må være godt synlig. Skisse til viltgjerde med lett synlig plate.

I de tilfeller hvor tosidig gjerde langs jernbanelinjen er aktuelt, skal tiltak for å hindre viltet i å komme inn gjennom gjerdeåpningen vurderes, eventuelt skal tosidig gjerde kombineres med varslingssystem (fotoceller e.l.), slik at vilt som kommer innenfor det tosidige gjerdet varsles togledelsen.

Riktig plassert og utformet viltgjerde hindrer elg i å krysse jernbanelinjen.

Hvis gjerdet settes opp nærmere enn 3,0 m fra spenningsførende del, skal det benyttes finmasket netting av 2,8 mm forsinket ståltråd med 12 mm maskevidde. Skal det settes opp beskyttelsesgjerde nærmere enn 1,0 m fra spenningsførende del, skal dette utføres som brubeskyttelse iht. Teknisk regelverk Bruer/Prosjektering og bygging/Overgansbruer.

Piggtråd skal ikke forekomme i områder med vilttrafikk.

Vedlikehold av gjerder

Oppsatte gjerder skal holdes ved like og i fullstendig stand for å tilfredsstille formålet det er gjerdet for. Vedlikehold på inn- og utside av gjerdet består bl.a. av fjerning av uønsket vegetasjon, slik at nødvendig sikt for sikker framføring av det rullende materiell opprettholdes.

Bestående gjerde mellom jernbane og offentlig veg, satt opp av JBV, skal holdes vedlike av JBV.

Dersom gjerde må tas ned og settes opp på nytt på grunn av nyanlegg, omlegging eller utbedring av offentlig veg, må vegvesenet påta seg dette. JBV har fortsatt vedlikeholdet.

Reparasjon av skader som oppstår ved uhell, eks. utforkjøring med bil, betales av skadevolder.

Fjerning av gjerder

Dersom gjerde må tas ned på grunn av nyanlegg, omlegging eller utbedring av offentlig veg, skal gjerde settes opp på nytt og vegvesenet må påta seg dette.

Gjerde som ikke lenger har noen funksjon etter bestemmelser som angitt i Teknisk regelverk Underbyggin/Prosjektering og bygging/Gjerder, kan fjernes.

Gjerder som er i en slik forfatning at de kan gjøre skade på mennesker eller dyr, skal fjernes. Gjerder kan også fjernes av andre miljømessige hensyn.

Dersom gjerde fjernes, eller ikke settes opp inntil eiendomsgrense, må denne markeres med grensemerker i nødvendig utstrekning.

Faunapassasjer

Man har liten erfaring med faunapassasjer langs jernbanen i Norge. Det er imidlertid bygget faunapassasjer ved nyere banestrekninger som Gardermobanen og Vestfoldbanen. Erfaringer fra disse strekningene vil bli nyttige i arbeidet videre med etablering og utforming av faunapassajer.

Vegdirektoratet har noe lengre erfaring med faunapassasjer. Under er gitt en oppsummering av erfaringer knyttet til veg og hva som bør vektlegges ved etablering og utforming av faunapassasjer.

Etablering av faunapassasjer

Erfaringer fra Vegdirektoratet vedrørende etablering av faunapassasjer kan oppsummeres som følger:

• Terrengmessige forhold bør utnyttes til etablering av naturlige krysningspunkt (bruer i stedet for fyllinger, tunneler i stedet for skjæringer).
• Det er viktig å gjennomføre grundige analyser, både biologiske og på annen arealbruk, før man setter i gang med en kostbar etablering. Slik sikrer man at investeringene ikke er bortkastet.
• Lokale og regionale forhold vil alltid spille inn, og må vurderes særskilt i de enkelte tilfellene.
• Faunapassasjer må etableres på den vanlige vandringsruta til dyrene, og inngå som en del av eksisterende landskapsstruktur/grøntstruktur.
• For å kunne evaluere effekten av faunapassasjen, og eventuelt gjøre justeringer, må det gjennomføres en etterundersøkelse.

Utforming av faunapassasjer

Erfaringer fra Vegdirektoratet vedrørende utforming av faunapassasjer kan oppsummeres som følger :

• Hvilken type passasje som bør velges, og dimensjonene, vil avhenge av hvilke arter som er aktuelle og hvilken funksjon som skal opprettholdes.
• Størrelsen alene er ingen garanti for å få en effektiv faunapassasje.
• De fleste dyr er følsomme overfor forstyrrelser forårsaket av menneskelig aktivitet. Bråk, lukter og lys har en frastøtende effekt. Passasjen og området inntil bør derfor skjermes mot forstyrrelser ved hjelp av vegetasjonsbelter og støyskjermer.
• Faunapassasjer bør fortrinnsvis reserveres faunaen. Hvis de i tillegg skal brukes til andre formål, bør en stripe av over-/undergangen forbeholdes viltet og størrelsen oppjusteres.
• Åpningen til passasjen må gjøres så attraktiv som mulig, og ligge i samme nivå som terrenget ellers.
• Faunapassasjen bør ha naturlig underlag/dekk (jord, grus).
• Faunapassasjr i kombinasjon med vannløp bør ha tørre banketter på minst 1 meter, og en høyde på minst 2 meter. For mindre underganger er det en fordel om vannløpet legges ut til siden, for å øke bredden på banketten.
• De mest effektive hjorteviltpassasjene er brede og gir dyrene utsyn til attraktiv og naturlig vegetasjon på den andre siden.
• For hjortevilt fungerer overganger bedre enn underganger, såfremt de er riktig dimensjonert.

LITTERATURHENVISNINGER

1. Andreassen, H. P., H. Gundersen og T. Storaas. Vilt-trafikk i Østerdalen. Del 1: Tiltak for å begrense elg nær jernbanelinjen. Høgskolen i Hedmark, 1997, rapport 5/97: 40 s.
2. Gundersen, H., H. P. Andreassen, H. M. Haave og T. Storaas. Vilt-trafikk i Østerdalen. Del 2: Tiltak ved påkjørsler og nestenpåkjørsler av elg. Høgskolen i Hedmark, 1997, rapport nr. 8/97: 56 s.
3. Jernbaneverket. Forslag til registreringsskjema for påkjørsler av dyr. JØ, jan. 1997.
4. Vegdirektoratet. Faunapassasjer, Hva er gjort i Europa - hva gjør vi i Norge, 98/05.